Beauology 101: Jeg er så fornøyd med at jeg kan stikke deg med en blyant nummer to

Denne publiseringen er arkivert under:

Hjemmeside høydepunkter,
Intervjuer så vel som kolonner

Alltid fornøyd Beau

av elskede Smith

Tegneserieforfattere er sinte.

Tegneserieartister er glade.

Dette traff meg forleden da jeg leste forskjellige innlegg om tavle, tweets, Facebook -innlegg, så vel som noen få intervjuer med så vel som av tegneserieskabinatorer. Det fikk meg til å tro om tider før internett. Da jeg trakk litt tilbake, skjønte jeg at det var sant på dagen også.

VIKTIG: Vær oppmerksom på at jeg ikke sier at alle tegneserieforfattere er opprørte i tillegg til at alle tegneserieartister er glade. Det jeg sier etter min egen mening, er at hvis du betaler renter og virkelig krysser anbefaling ovenfor utvikler kommunikasjon, vil du oppdage at mange av forfatterne ser ut til å være i et ganske dårlig humør der Det ser ut til at artistene går på en ganske solrik vei.

Forfattere (ja, jeg vet, det inkluderer meg) ser ut til å mumle mye om hva som helst fra tegneserier til været. De ser ut til å alltid være i en defensiv modus når folk snakker om arbeidet sitt, så vel som Herre forstår at de bekymrer seg for enhver form for gjennomgang. På sine personlige nettsteder lufter de virkelig, så vel som det er deres rett, om alle som kommenterer arbeidet sitt i tillegg til at de ikke synger rosene sine. Nettstedets oppslagstavler så vel som fora brukes til å samle sine trofaste besøkende for å tenne faklene, samt oppsøke de monstrene som har opprørt forfatteren med ord som ikke drypper av kompliment.

Beau snakker om manusendringer med redaktøren sin

Jeg tror at denne defensive holdningen kommer fra en forfatters usikkerhet om å jobbe alene i et rom i timevis, i tillegg til å bare jobbe med en redaktør fra tid til annen. Kommunikasjonen med en redaktør kan være stressende i sannheten de forstår at det alltid er en forfatter som er spent på å ta oppgaven sin, så vel som at redaktøren på samme måte er mannen som sender deg din lønnsslipp. En forfatter stiller seg alltid spørsmålene: “Vil noen som denne historien? “Vil de få det jeg prøver å si?” “Vil kunstneren få meg til å se bra ut eller ødelegge dette panelet?” “Vil jeg noen gang jobbe igjen?”

Kunstnere derimot virker ikke like usikre eller har så mye tid til å bekymre seg for tingene som forfattere gjør, mest sannsynlig siden de ikke har tid. Tegningens fysiske forhold forbruker mye av den bekymringstid. De blar på litt musikk eller TV, treffer brettene, så vel som ikke ser opp før det er på tide å spise. Beviset for en kunstner er vanligvis i puddingen så vel som med mindre den har vært under eller overkokt, de får vanligvis ikke så mye sorg fra redaktøren. Jada, noen få små modifikasjoner her så vel som der, men ingenting hele egoet eller yrket hviler på.

Jeg forstår som forfatter, jeg prøver virkelig å tro på hva jeg legger ut, før jeg publiserer det. Det har vært tider da jeg har publisert ting som får meg til å virke som “The Angest Guy in Comics”. (Teller denne kolonnen?) Jeg prøver å tro på ting i disse dager før jeg kaster dem ut til borrelås -internett. Twitter er et sted der jeg kan se folk stønne et sekund etter at de traff sendetasten. Det er en ting å tro på tingene alene på kontoret/studioet/rommet ditt, men det ser mye annerledes ut når det treffer øynene til alle disse menneskene som ser på dataskjermene sine. Det er som å hviske med et IMAX -system.

Når du har litt tid, så vel som du inspiserer tegneserie -ting, kan du se om tellingen din kommer opp som min. Virker tegneserieforfattere litt sinte? Er tegneserieartister plystrende i tillegg til å sparke opp hælene med glede? Du bestemmer.

Så langt jeg går, er humøret mitt så stort at det ikke har en utløpsdato på det.

Din lykkelige-go-gigly amigo,

Beau Smith

www.flyingfistranch.com